LYS PÅ BLOKSO: Lyset heilt til høgre er Store Blokso, der «Sleipner» grunnstøytte og sokk. Foto: Ingvild Sjo

Samla til ettertanke ved Ryvarden Fyr

Minnestunda samla kring 100 menneske på 20-årsdagen for «Sleipner» sitt forlis.

Like nordvest om minnesmerket blinkar det i lyset på Blokso. Der grunnstøytte hurtigbåten «Sleipner» klokka 19 den 26. november 1999, og 16 personar mista livet då båten sokk.

— 20 år kan kjennast lenge og veldig kort. Det som skjedde vil sitja i oss, og me vil aldri kunna gløyma, sa leiar av støttegruppa, Tove Følid. I hennar minnetale var seinskadar tema, fordi når ein opplever eit ulukke som det «Sleipner»-forliset var, så kan tida òg skapa nye smerter.

— Korleis har me det i dag? Har tida lækt alle sår? spurde ho og nemnde seinskadar som problem med søvn, vanskar med konsentrasjon, frostskadar, smerter.

— Dersom ein får psykiske vanskar kan det vera vanskeleg å søkja hjelp, sa Følid som slutta med at ho vonar staten tek verdien av ein gransking av seinskadar på alvor.

— Plager kan vera av ulik art, men kunne det vore unngått med behandling? spurde Følid som slutta talen med å oppmoda styresmaktene til å sjå verdien av ein gransking av seinskadar etter «Sleipner» sitt forlis.

SAMLA TIL MINNE: Gro Steensnæs Håvåg las diktet til den no 96 år gamle Kristine Sortland frå Bømlo under høgtida ved minnesmerket etter «Sleipner» sitt forlis i 1999. Foto: Ingvild Sjo

Las Kristine Sortland sitt dikt

Musikar Frode Alnæs tonesette minnestunda med gitar og song, og skapte ei stemning av trøyst og ro. Dei frammøtte fekk helsing frå ordførar i Sveio, Linn Therese Erve, og Gro Steensnæs Håvåg, som var sjukehusprest den natta «Sleipner» forliste, leia minnestunda og las diktet «Sleipnerulukken» som den no 96 år gamle Kristine Sortland frå Bømlo skreiv kort tid etter forliset.

Til slutt i minnestunda var det stille stund, og alle stod med ryggen mot minnesteinen med namna til dei omkomne og såg mot Blokso og lyset som blinka på skjeret. Alle var inviterte til varm suppe i fyrhuset, og sosialt samvær med likesinna.

"Sleipnerulykkern« Les diktet her:

Å, Sleipner, Sleipner, du kystens stolte hest,

med dine raske føtter, av alle var du best.

Du red på bølgetoppen og trosset vind og vær

så løp du rett på Store Bloksen, endte ferden der.

På halsen fikk du svære sår, og bryster revet opp.

Snart ebbet dine krefter ut, du rystet i din kropp.

Til siste stund du kjempet, dødens kamp du stred.

Så måtte du gi opp, forsvant i dypet ned.

Du hadde mange ryttere, du bar dem på din rygg.

De stolte på din styrke, i ditt følge var de trygg.

Men da du sank, da lød et rop, et skrik i ytterst nød

fra ung og gammel, kvinne, mann; skal dette bli vår død?

Du kastet dem av ryggen, ut i et opprørt hav

der storm og bølger skjuler den våte, kalde grav.

En liten gutt, en gammel far, en mor, en sønn og bror,

ble rykket bort i samme stund, brutalt fra denne jord.

Så ble de fleste berget, Gud skje lov og takk!

Om enn i siste øyeblikk, til mange hjelpen rakk.

Men i sitt hjerte bærer de en dyster minneskatt,

en opprakt hånd, et rop om hjelp, et skrik i mørke natt.

Novemberkvelden vil bli husket i bygdene her vest

da mange hjem så uventet fikk sorg og død som gjest.

De hadde sine kjære borte, dekket bordet, ventet dem,

så fikk de dette triste bud: De kommer aldri hjem.

Å, Sleipner, Sleipner, løp du for fort av sted?

Hva skjedde der ved Ryvarden som tvang deg ned i kne?

Så fikk du dine banesår, endt ble din storhetstid

en kald og mørk novembernatt i 1999.

av Kristine Sortland